Hvordan fortelle sjefen at du er gravid, igjen…

Når Ida Marie var fem måneder fikk vi sjokket om at jeg var gravid igjen. Første tanken var

«hvordan i huleste skjedde det?»

Vel.. Kremt.. Ehh.. Jeg vet jo selvsagt hvordan det skjedde.. Men hvordan kunne det gå så fort? Vi hadde jo prøvet i flere år med Ida Marie, og nå skjedde dette med en gang??

Det var litt av et sjokk å ta innover seg, men selvsagt noe vi ble veldig glade for. Vi hadde hele tiden ønsket oss flere barn, og hvorfor ikke to tette?

Jeg husker fremdeles at jeg syns det var pinlig å informere sjefen. Jeg gruet meg i flere dager, men bestemte meg for at jeg like godt kunne gi beskjed tidlig.

Jeg: Bank,bank.. Unnskyld, men har du 2 minutter?

Han: Ja, selvsagt.

Jeg: Jo, du skjønner.. Ehhmmm.. Det har seg slik at vi er så heldige at jeg er gravid igjen.. Sååå.. Det kan jo være greit for deg å vite det nå som du holder på med neste års budsjetter..  Ehhh.. Jeg er bare 9 uker på vei, så det er jo fremdeles veldig tidlig..  Men jeg ville gi deg beskjed nå slik at du har mer tid på deg til å planlegge neste år… Ehhh.. Det er jo mange jeg ikke har informert enda, blant annet kolleger, så jeg hadde satt pris på om du ikke sa noe før jeg har sagt det selv. Ehh.. Jeg syntes bare det var greit at du visste det.. Ehh..

Og heldigvis tok han ordet, ellers så hadde jeg sikkert fortsatt å bable.

Han: Det var hyggelig å høre. Jeg er glad på deres vegne. Ikke tenk på jobben, det ordner vi.

Jeg ble så lettet og glad! Heldigvis hadde jeg en veldig flink leder som bare viste glede på mine vegne. Vet at det er mange gravide som ikke får en slik respons fra lederne sine, og vet dere hva damer:

Det kan dere FORVENTE!! Så sant han/hun er en GOD LEDER!

Vet jeg ikke er den eneste som gruer seg til slike samtaler med sjefen, og det er ofte i slike situasjoner man kan skille mellom gode og dårlige ledere. En god leder viser forståelse og støtter. Han/hun vet at ingenting han/hun sier kommer til å endre på det faktum at hun er gravid, men hvordan han/hun svarer den gravide kan endre faktumet om den gravide ønsker å komme tilbake etter fødselspermisjon eller ikke.

Så til alle ledere, være en god leder! Det skulle være unødvendig for damer å grue seg til slike samtaler.

Klem Bente

IMG_3049

Dagens tema – kjærester

Hva sier man til ei jente på snart 3 år som er fast bestemt på at lillebror er kjæresten hennes? Hihi..

Vi satt hele familien på kjøkkenet og drakk smoothie da lillejenta kom med det. Samtalen utartet seg noe sånn som dette:

Ida Marie: Hvorfor nusser dere?

Jeg: Fordi mamma og pappa er kjærester og vi elsker hverandre.

Ida Marie: Oscar er kjæresten min.

Jeg: Nei, Oscar er broren din, så han kan ikke være kjæresten din.

Ida Marie: Jo, Oscar er kjæresten min og jeg kan nusse han.

Jeg: Nei, Oscar er broren din, så han kan ikke være kjæresten din. Når du blir stor finner du deg en du elsker like høyt som jeg elsker pappa, og han kan være kjæresten din.

Ida Marie: Nei, Oscar er kjæresten min.

Jeg: Okey, vi kan late som om Oscar er kjæresten din.

Ida Marie: Kan jeg få smoothie?

Så var det glemt. Hihi, bør kanskje slutte å kysse foran ungene? 😉

Ha en fin kveld♥

Klem Bente

014932fec9bff2319aee0513dbcd4d00c71e61267e

Frykten for å miste et barn..

Etter å ha prøvet å få barn lenge ble jeg gravid med lillejenta vår Ida Marie sommeren 2012. Dette var noe som var etterlengtet og vi hadde forberedt oss lenge på hva de ville innebære. Det jeg ikke var forberedt på var alle bekymringene det ville medføre, angsten for at noe skulle skje og den følelsen av hjelpeløshet og manglende kontroll.

På bilde under er jeg litt over 6 måneder på vei med Ida Marie.

014bf0231af52aae616049341d1fd152a42a40fff5

De vanlige svangerskaps plagene.

Jeg som mange andre hadde de mer vanlige svangerskaps plagene slik som kvalme, lavt blodtrykk, svimmelhet og trøtthet. Heldigvis gav kvalmen seg etter 10-12 uker. Selv om disse plagene var slitsomme så følte jeg at det var overkommelig med litt tilrettelegging, og jeg var heldig som hadde muligheten til å jobbe. Vet at det er mange andre som ikke har vært istand til det.

Bekymringen for å miste barnet.

Dette svangerskapet var veldig etterlengtet, og når det endelig skjedde kom også frykten for at noe skulle skje. At det var for godt til å være sant, og isteden for å glede meg over det fantastiske at jeg var gravid, kom det mye bekymringer. Hver gang noe unormal eller noe nye bevegelser dukket opp begynte hode å spinne, bekymringene kom og hodepinen kom.

Disse erfaringene er det mange andre gravide som også opplever dessverre, og jeg har lært nå i etterkant at dette er vanlige adferdsmønster når barn er veldig etterlengtet. Jeg skulle ønske at dette var noe jeg visste i forkant av svangerskapet slik at jeg kunne fått snakket med noen om det. For meg hjelper det å vite at vi ikke er alene om ting, lese råd og erfaringer andre kommer med. Så jeg håper at min åpenhet kan hjelpe noen andre i sin vanskelig stund.

Gallesyre, hva er det?

I uke 29-30 begynte jeg å få veldig svangerskaps kløe, og etter noen uker hadde det blitt så ille at jeg ikke fikk sove og jeg startet å få sår flere plasser på hendene mine etter kløingen. I uke 32 gikk jeg til legen og de konstaterte at jeg hadde høye gallesyre nivåer. De kaller det graviditetsbetinget intrahepatisk kolestase på fagspråket. Det vil si at for noen kvinner hender det at galleblæren starter å produsere for mye gallesyre og dette fører til at mengden gallesyre i blodet øker. Det er dette som gjør at de med høy gallesyre nivåer starter å klø. Det oppstår som oftest i tredje trimester og kløen starter som regel i håndflater og fotsåler. En av farene ved høyt gallesyre nivå er en økt risiko for fosterdød og på grunn av det er vanlig prosedyre at fødselen ble satt igang i uke 37. Det vil si det tidligste de kan sette i gang uten at barnet blir født prematur.

For meg var dette toppen av isberget. Jeg gikk allerede med en frykt om at noe skulle gå galt og så kom dette som en reel fare.

Å legge det ansvaret over på mor bør ikke være lov.

Jeg startet med medisiner og ble bedt om å jevnlig sørge for at det var aktivitet hos barnet. Det var et skjema jeg skulle fylle ut i de tilfellene der jeg ikke hadde kjent bevegelse fra barnet  ca 1-2 timer. Jeg skulle så drikke litt juice og legge meg ned for å kjenne etter i ca 20 minutter. Om jeg fremdeles ikke kjente noen bevegelse eller det var redusert bevegelse måtte jeg ringe til fødeavdelingen. Det ble en del telefoner og»unødvendige» besøk til fødeavdelingen for kontroller. I tillegg til dette var jeg på faste kontroller 1 gang i uken og tok nye prøver. Ved tegn til at prøvene endret seg i negativ rettning var planen at de skulle sette igang fødselen.

018ea9a190a384ca316ca611c00196e164ed426ead

Jeg skjønner at den gravide er den beste til å vurdere om noe unormalt dukker opp og på den måten få satt igang tiltak raskere enn ved å bare gå til de fastsatte kontrollene. Når ting endrer seg kan det skje raskt, og om en skulle gå til kontroller hverdag hadde sikkert det også vært en stor påkjennelse. Jeg skjønner hvorfor det må være slik, men for en mamma å skulle bli satt i den posisjonen er helt forferdelig. Alt jeg tenke på var om babyen hadde det bra, jeg klarte ikke konsentrere meg, jeg fikk ikke sove og jeg klarte ikke å fungere i hverdagen. Jeg gikk konstant å analyserer bevegelsene. For lite bevegelser, for mye bevegelser, alt kan være symptomer på noe.. Jeg gikk konstant å var redd for at noe skulle skje. Jeg var redd for babyen min, og jeg var redd for at noe galt skulle skje og at jeg ikke merket det, og på grunn av meg skulle noe fryktelig skje med babyen min…

Denne frykten taklet jeg svært dårlig, og det medførte at jeg ikke fungerte i hverdagen. Noe som førte til at jeg ble 100 % sykemeldt ut svangerskapet. For meg hjalp det litt. Det gjorde at jeg fikk en ro rundt meg som gjorde at jeg lettere klarte å holde kontroll på bevegelsene til babyen min, og dermed ta vekk noe av bekymringene mine. Det var noen vanskelige uker, men i uke 37^0 gikk vannet mitt og lillejenta var tydeligvis selv klar for å komme ut.

01345552bf1d1b429cf818b88a86e63c7b96f56d3b

Heldigvis gikk alt bra, og i februar 2013 kom lille prinsessen til mamma og pappa til verden på Kongsberg sykehus. Ei flott lita jente på 48 cm og 3 295 g ♥

Klem Bente

En Tvilling får Pseudotvillinger..

Som sikkert de fleste har fått med seg har jeg en enegget tvillingsøster som jeg deler et unikt bånd med. Noe jeg verdsetter utrolig høyt. Under ser du et bilde tatt av oss i forbindelse med noen tvillingbilder vi tok noen år tilbake.

01671a818dd0c23fe746e6bebe055dd2647680a163

Siden jeg har et veldig godt forhold til min tvillingsøster har tanken vært der om at jeg ønsker mine barn skal kunne oppleve noe lignende mitt forhold til Beate. Hadde jeg fått tvillinger hadde det vært topp, men om det ikke ble tvillinger ønsket jeg to tette. Det skal sies at 14 mnd alders forskjell var litt tettere enn planlagt, men da ble det tvillinger, Pseudotvillinger.

Pseudotvillinger – søsken som er født med inntil 18 måneders aldersforskjell.

Jeg vet ikke om dere kjenner til begrepet Pseudotvillinger, men det betyr søsken som er født med inntil 18 måneders aldersforskjell. En så tett aldersforskjell vil gi mye av den samme effekten som for tvillinger. De vil oppleve veldig mye av det samme for aller første gang sammen, de vil ha mange av de samme fasene samtidig og ingen av barna vil huske noe annet enn at deres søster eller bror har alltid vært der. Om en klarer å manøvrere seg igjennom alle utfordringene ved  Pseudotvillinger oppstår det ofte et veldig tett og sammensveiset forhold slik som for tvillinger.

Utfordringene for Pseudotvillinger er avhengig av om jente eller gutt kommer først, om det er to jenter eller to gutter. Jeg har ei jente (Ida Marie) først etterfulgt av en gutt (Oscar). Her er lillejenta på besøk på sykehuset til mamma og lillebror.

2014-04-26 09.16.42_redigert

Lett å glemme hvor liten den første egentlig er.

Noen av problemene assosiert med storesøster-lillebror-relasjon for Pseudotvillinger er at det er lett å glemme hvor liten den første egentlig er. Spesielt når førstemann er ei lita selvstendig jente som insisterer på å gjøre alt selv. Det er lett at alderforskjellen virker større enn hva den egentlig er, og man starter å forvente mer enn hva en kan gjøre av ei lita jente på 14 mnd. Vi har mange tilfeller av dette dessverre, og her er en av de:

«Oscar var lei seg og fikk omsorg av pappa, og i den forbindelse fikk han smokken sin. Vi har som regel at de kun får smokker når de skal trøstes, kose, sove, eller kjøre bil. Etter en stund ble han satt ned, men han fikk beholde smokken sin. Når lillejenta fikk med seg det startet hun å mase etter smokken sin hun også, naturlig nok. Til det fikk hun svar – nei, det kan du ikke. Du er stor jente og trenger ikke smokk når du leker. Heldigvis kommenterte Bestemor det til oss at vi må huske på at hun fortsatt er liten, og at når Oscar får gå med smokk bør hun få det også.»

En konkurransesituasjon mellom søsknene.

Ida Marie var bare 14 mnd når Oscar kom til verden, og alt for liten til å forstå at hun måtte dele vår kjærlighet og oppmerksomhet med lille Oscar. Det oppstår ofte en konkurransesituasjon mellom søsknene siden foreldrene ofte ikke har tid til å gi begge barna det de behøver samtidig. I vårt tilfelle merket vi sjalusi og at Ida Marie utagerte med sutring og sinne, og vi hadde en periode med en gang som var veldig vanskelig for henne. Vi forhørte oss litt rundt og fikk noen tips som var gull verdt:

  • Holdt fast på de fasterutinene.
  • Oppfordret til kontakt mellom barna.
  • Var veldig konsekvente.
  • Slo ned med en gang på «dårlig» oppførsel.
  • Roset ønskelig oppførsel.

For oss fungerte dette, og etter 15-20 dager var det som om vi alltid hadde hatt 2 barn. Vi merket  Ida Marie roet seg. Hun var nysgjerrig på lillebroren sin, og hun var mer opptatt av å hjelpe når lillebror fikk oppmerksomhet enn å sloss om oppmerksomheten.

015c25c76cd5a2a25dd40c57b9b816c7f5b8769ad6

Storesøster-lillebror-relasjon.

En annen ting å passe på er den typiske storesøster-lillebror-relasjon. Dette er noe som vi ser veldig tydelig mellom Ida Marie og Oscar. Vi prøver å være flinke til å si ifra til Ida Marie at det ikke er hennes jobb å skulle passe på lillebror, eller kjefte på på han, men det virker så innebygget at hun skal passe på han. Hun prøver alltid å hjelpe Oscar, men Oscar ønsker å gjøre ting selv og det ender ofte i krangling. Hun er også flink til å si «Fy Oscar, ikke gjør det» eller «mamma sa nei Oscar» noe vi mener ikke er greit. Et barn skal slippe å oppdra sine søsken, og vi forteller hun derfor at det er vår jobb som mamma og pappa.

Manglende «jeg» følelse – manglende identitet.

For oss som er tvillinger er det vanskelig å skille ut hva som er meg og hva som er tvillingsøsteren min. Gjennom hele barndommen og ungdomsårene har man nesten aldri gjort noe alene, man har alltid hatt tryggheten ved å ha en tvillingsøster der, blant venner, på skolen og i fritidsaktiviteter. Også for Pseudotvillinger kan en manglende «jeg» følelse være et problem. Det vil si manglende identitet. Siden dette er noe jeg har erfart selv hjelper det meg heldigvis til å skjønne hva de går igjennom og hva som kan hjelpe. Noe av det vi prøver er:

  • Dele oss med hvert vårt barn og finner på noe. Det gir barna en mulighet til å føle på det å være alene og sentrum av vår oppmerksomhet.
  • Sende barna vekk en om gangen til nær familie, og det virker som de setter veldig pris på.
  • Har barna i hver sin avdeling i barnehagen.

Det er rart å se mye av det jeg har følt på som liten komme til live i mine barn, men således er vel det et godt utgangspunkt for å kunne veilede og tilrettelegge for mine egne barn. Det blir spennende å følge de to flotte gulla♥

Klem Bente