Hvordan fortelle sjefen at du er gravid, igjen…

Når Ida Marie var fem måneder fikk vi sjokket om at jeg var gravid igjen. Første tanken var

«hvordan i huleste skjedde det?»

Vel.. Kremt.. Ehh.. Jeg vet jo selvsagt hvordan det skjedde.. Men hvordan kunne det gå så fort? Vi hadde jo prøvet i flere år med Ida Marie, og nå skjedde dette med en gang??

Det var litt av et sjokk å ta innover seg, men selvsagt noe vi ble veldig glade for. Vi hadde hele tiden ønsket oss flere barn, og hvorfor ikke to tette?

Jeg husker fremdeles at jeg syns det var pinlig å informere sjefen. Jeg gruet meg i flere dager, men bestemte meg for at jeg like godt kunne gi beskjed tidlig.

Jeg: Bank,bank.. Unnskyld, men har du 2 minutter?

Han: Ja, selvsagt.

Jeg: Jo, du skjønner.. Ehhmmm.. Det har seg slik at vi er så heldige at jeg er gravid igjen.. Sååå.. Det kan jo være greit for deg å vite det nå som du holder på med neste års budsjetter..  Ehhh.. Jeg er bare 9 uker på vei, så det er jo fremdeles veldig tidlig..  Men jeg ville gi deg beskjed nå slik at du har mer tid på deg til å planlegge neste år… Ehhh.. Det er jo mange jeg ikke har informert enda, blant annet kolleger, så jeg hadde satt pris på om du ikke sa noe før jeg har sagt det selv. Ehh.. Jeg syntes bare det var greit at du visste det.. Ehh..

Og heldigvis tok han ordet, ellers så hadde jeg sikkert fortsatt å bable.

Han: Det var hyggelig å høre. Jeg er glad på deres vegne. Ikke tenk på jobben, det ordner vi.

Jeg ble så lettet og glad! Heldigvis hadde jeg en veldig flink leder som bare viste glede på mine vegne. Vet at det er mange gravide som ikke får en slik respons fra lederne sine, og vet dere hva damer:

Det kan dere FORVENTE!! Så sant han/hun er en GOD LEDER!

Vet jeg ikke er den eneste som gruer seg til slike samtaler med sjefen, og det er ofte i slike situasjoner man kan skille mellom gode og dårlige ledere. En god leder viser forståelse og støtter. Han/hun vet at ingenting han/hun sier kommer til å endre på det faktum at hun er gravid, men hvordan han/hun svarer den gravide kan endre faktumet om den gravide ønsker å komme tilbake etter fødselspermisjon eller ikke.

Så til alle ledere, være en god leder! Det skulle være unødvendig for damer å grue seg til slike samtaler.

Klem Bente

IMG_3049

Frykten for å miste et barn..

Etter å ha prøvet å få barn lenge ble jeg gravid med lillejenta vår Ida Marie sommeren 2012. Dette var noe som var etterlengtet og vi hadde forberedt oss lenge på hva de ville innebære. Det jeg ikke var forberedt på var alle bekymringene det ville medføre, angsten for at noe skulle skje og den følelsen av hjelpeløshet og manglende kontroll.

På bilde under er jeg litt over 6 måneder på vei med Ida Marie.

014bf0231af52aae616049341d1fd152a42a40fff5

De vanlige svangerskaps plagene.

Jeg som mange andre hadde de mer vanlige svangerskaps plagene slik som kvalme, lavt blodtrykk, svimmelhet og trøtthet. Heldigvis gav kvalmen seg etter 10-12 uker. Selv om disse plagene var slitsomme så følte jeg at det var overkommelig med litt tilrettelegging, og jeg var heldig som hadde muligheten til å jobbe. Vet at det er mange andre som ikke har vært istand til det.

Bekymringen for å miste barnet.

Dette svangerskapet var veldig etterlengtet, og når det endelig skjedde kom også frykten for at noe skulle skje. At det var for godt til å være sant, og isteden for å glede meg over det fantastiske at jeg var gravid, kom det mye bekymringer. Hver gang noe unormal eller noe nye bevegelser dukket opp begynte hode å spinne, bekymringene kom og hodepinen kom.

Disse erfaringene er det mange andre gravide som også opplever dessverre, og jeg har lært nå i etterkant at dette er vanlige adferdsmønster når barn er veldig etterlengtet. Jeg skulle ønske at dette var noe jeg visste i forkant av svangerskapet slik at jeg kunne fått snakket med noen om det. For meg hjelper det å vite at vi ikke er alene om ting, lese råd og erfaringer andre kommer med. Så jeg håper at min åpenhet kan hjelpe noen andre i sin vanskelig stund.

Gallesyre, hva er det?

I uke 29-30 begynte jeg å få veldig svangerskaps kløe, og etter noen uker hadde det blitt så ille at jeg ikke fikk sove og jeg startet å få sår flere plasser på hendene mine etter kløingen. I uke 32 gikk jeg til legen og de konstaterte at jeg hadde høye gallesyre nivåer. De kaller det graviditetsbetinget intrahepatisk kolestase på fagspråket. Det vil si at for noen kvinner hender det at galleblæren starter å produsere for mye gallesyre og dette fører til at mengden gallesyre i blodet øker. Det er dette som gjør at de med høy gallesyre nivåer starter å klø. Det oppstår som oftest i tredje trimester og kløen starter som regel i håndflater og fotsåler. En av farene ved høyt gallesyre nivå er en økt risiko for fosterdød og på grunn av det er vanlig prosedyre at fødselen ble satt igang i uke 37. Det vil si det tidligste de kan sette i gang uten at barnet blir født prematur.

For meg var dette toppen av isberget. Jeg gikk allerede med en frykt om at noe skulle gå galt og så kom dette som en reel fare.

Å legge det ansvaret over på mor bør ikke være lov.

Jeg startet med medisiner og ble bedt om å jevnlig sørge for at det var aktivitet hos barnet. Det var et skjema jeg skulle fylle ut i de tilfellene der jeg ikke hadde kjent bevegelse fra barnet  ca 1-2 timer. Jeg skulle så drikke litt juice og legge meg ned for å kjenne etter i ca 20 minutter. Om jeg fremdeles ikke kjente noen bevegelse eller det var redusert bevegelse måtte jeg ringe til fødeavdelingen. Det ble en del telefoner og»unødvendige» besøk til fødeavdelingen for kontroller. I tillegg til dette var jeg på faste kontroller 1 gang i uken og tok nye prøver. Ved tegn til at prøvene endret seg i negativ rettning var planen at de skulle sette igang fødselen.

018ea9a190a384ca316ca611c00196e164ed426ead

Jeg skjønner at den gravide er den beste til å vurdere om noe unormalt dukker opp og på den måten få satt igang tiltak raskere enn ved å bare gå til de fastsatte kontrollene. Når ting endrer seg kan det skje raskt, og om en skulle gå til kontroller hverdag hadde sikkert det også vært en stor påkjennelse. Jeg skjønner hvorfor det må være slik, men for en mamma å skulle bli satt i den posisjonen er helt forferdelig. Alt jeg tenke på var om babyen hadde det bra, jeg klarte ikke konsentrere meg, jeg fikk ikke sove og jeg klarte ikke å fungere i hverdagen. Jeg gikk konstant å analyserer bevegelsene. For lite bevegelser, for mye bevegelser, alt kan være symptomer på noe.. Jeg gikk konstant å var redd for at noe skulle skje. Jeg var redd for babyen min, og jeg var redd for at noe galt skulle skje og at jeg ikke merket det, og på grunn av meg skulle noe fryktelig skje med babyen min…

Denne frykten taklet jeg svært dårlig, og det medførte at jeg ikke fungerte i hverdagen. Noe som førte til at jeg ble 100 % sykemeldt ut svangerskapet. For meg hjalp det litt. Det gjorde at jeg fikk en ro rundt meg som gjorde at jeg lettere klarte å holde kontroll på bevegelsene til babyen min, og dermed ta vekk noe av bekymringene mine. Det var noen vanskelige uker, men i uke 37^0 gikk vannet mitt og lillejenta var tydeligvis selv klar for å komme ut.

01345552bf1d1b429cf818b88a86e63c7b96f56d3b

Heldigvis gikk alt bra, og i februar 2013 kom lille prinsessen til mamma og pappa til verden på Kongsberg sykehus. Ei flott lita jente på 48 cm og 3 295 g ♥

Klem Bente